Ruba utskrives fra sykehus

Intervju med Jens Gerhard Ruba i Berlin februar 2011.

BP: Jens, hvordan har du det idag? Du er utskrevet, er det bra med deg?

JGR: Forsåvidt ja. Jeg har hatt bedre tider, men det er ok.

BP: Vil du fortelle om bakgrunnen for oppholdet?

JGR: Bakgrunnen? Da må vi se i genene kanskje. Det var hjertet. Stopp stopp stopp. Heldigvis var det på et arrangement som var utstyrt med et av disse apparatene. Hjertestarter.  Jeg ble reddet av en maskin.

BP: Det var totalt uventet? Jeg mener, du har ikke fått noen signaler fra kroppen?

JGR: Jeg vet ikke. Det er vel ingenting som er uventet i mitt liv. Det tar stadig sine vendinger som jeg ikke kunne forutsett så jeg har latt være å forutse noe. Signaler får man vel hele tiden, men som uhelbredelig hypokonder har jeg sluttet å høre på dem.

BP: Har det gjort noe med deg?

JGR: Jeg vet ikke, hva mener du?

BP: Har du forandret ditt syn på noe, det virker som en dramatisk tid du har vært igjennom? Du har vært bortimot død.  Det må vel gjøre noe med et menneske?

JGR: Ja kanskje, hva det gjør… jeg har ikke tenkt så mye på det. Det er bare noen dager siden jeg lå der med plugger i kroppen. Jeg får vel begynne å forholde meg til visse elementer på en ny måte. Det må sikkert forandring til hvis man vil bli værende her en stund til.

BP: Du må forandre livsstil?

JGR: Ja, men det høres så toskete ut. Jeg kan aldri bli noen helseguru og det vil jeg ikke heller.

BP: Så hva skal du gjøre da?

JGR: Jeg får vel søke råd hos noen som ikke er fanatiske. Jeg skygger unna når det blir fanatisme. Helsefanatisme er ikke mitt opplegg.

BP: Har du fått noen konkrete råd?

JGR: Ja, du vet, det vanlige. Mosjon, søvn, kosthold. Slikt som står i norske aviser hver eneste dag.

BP: Mentalt da, hva gjør en slik opplevelse med deg? Setter du mer pris på livet?

JGR: Nei det skal nok mer til enn at jeg overlever en hjertestans( Ruba ler høyt og lenge)

BP: Du virker rimelig uberørt?

JGR: Nei, men hva skal man fortelle. Jeg vil ikke fremstå som disse idiotene som hevder å ha sett lys i tunnelen og kommer ut av den tunnelen som nyfrelste. Jeg holdt på å stryke med. Hjertet stoppet. Jeg forsøker å forholde meg rasjonelt til det.

BP: Er du redd for døden?

JGR: Jeg vet ikke om redd er rette ordet. Jeg kan tenke meg å leve her en stund til. Det er mulig å bli skremt av tanken på at man forsvinner for virkelig å forsvinne. Borte i et svart hull. Ikke engang det. Bare borte. Tilintetgjort for alltid. Slik skal det bli for alle og en av oss. Vi dør ikke for så å komme tilbake imorgen. Døden vil etterhvert bli et traume for dagens ungdom i stadig større grad, ikke selve døden, men tanken på den. Bevisstheten stopper jo der. Døden finnes knapt i dette samfunnet. Når den gjemmes vekk blir den mer intensiv.

BP: På hvilken måte?

JGR: Ja bare se deg rundt. Det er jo de døde verdiene som veier tyngst her. Penger, karriere, krav og mas. Det mennekelige forsvinner jo i alt vi organiserer oss bort i. Det er rammer rundt alt nå. Oppskrifter. Det er et stivt samfunn av tommer verdier som igjen styres av et enormt behov for trøst. Folk drikker og depresjon er vår tids største folkesykdom. Vi mister oss selv en plass mellom fødsel og død.

BP: Hvordan vil du at samfunnet skal se ut?

JGR: Jeg ønsker meg et samfunn der folk gjør det de ønsker, ikke det de blir påtvunget å gjøre for å passe inn. Det er så mye ekte menneskelighet som forsvinner i hverdagsrammene våre. Folket lever for den lille pustepausen som helgene bringer. Ferien kan ikke komme fort nok. Hvorfor er det slik? Fordi de ikke trives med hverdagen sin. Det er en tragedie.

BP: Men samfunnet ville jo gå til grunne uten arbeidskraft?

JGR: Det er ikke mitt problem. Det vil sikkert være mange som ukritisk er villige til å utføre samfunnsoppholdende oppgaver.

BP: Jeg synes det er vanskelig å se for meg et samfunn der folk gjør det de ønsker. Tror du ikke at det du ønsker vil miste verdi hvis du får oppfylt det? Det blir som julaften hver dag.

JGR: Nei, det er bare mangel på innhold byttet ut med mening. Folk kommer hjem etter jobb og klarer knapt å se land fordi de er utmattet av å være brikker i spillet. Det bør ikke være sånn. Jeg vil ha frihet til å gjøre som man vil.

BP: Men hvordan skal et slikt samfunn finansieres? Skal disse folkene finansieres av staten?

JGR: Hvem sier at det de ønsker å gjøre ikke kan være inntektsgivende?

BP: Men da er det vel bare å bytte ut det du ikke liker med det du vil gjøre hvis det du vil gjøre likevel er inntekstbringende?

JGR: Nei, for samfunnet er regulert slik at alt skal være mest mulig tungrodd. Det er reguleringer for alt. Du kan ikke starte opp en kiosk f.eks uten en million paragrafer å følge. Dette vanskeliggjør all spontanitet. Hadde en nordmann solgt kjøtt på gaten slik det gjøres i sør-Amerika ville han blitt arrestert.

BP: Ok, vi sporer av. Tilbake til utgangspunktet. Hva er planene dine nå?

JGR: På kort sikt skal jeg prøve å overleve. Det er vel en viss fare for at det fortsatt kan gå galt. Hva som skjer etterpå vet jeg ikke. La oss håpe det blir noe etterpå.

BP: Blir du værende utenlands nå?

JGR: Ja, det er planen.

BP: Du har bolig her i Berlin?

JGR: Jeg leier en leilighet ja.

BP: Du planlegger ikke en retur til fedrelandet?

JGR: På ingen måte. Jeg er ferdig med Norge og Norge er nok ferdig med meg.

BP: Det er ikke mitt inntrykk, du svartmaler nok en smule.

JGR: Det er utenkelig for meg å flytte hjem. Eller hjem, det er ikke noe hjem for meg der. Norge er stort sett blitt et selvforherligende land av navlebeskuende idioter.

BP: Du mener det er verre der enn i andre land?

JGR: Det vet jeg ikke, og det er vel heller ikke viktig?

BP: Hva er årsaken til dine uttalelser?

JGR: Nei, det tror jeg du vet. Se deg rundt når du reiser tilbake. Det er som om gjerdet for verden går langs landegrensen og utenfor er det ingenting av betydning. Det er et land og et folk i vakuum. Det norske folk har det altfor godt og da blir det vanskelig å unngå forfall. Hvis man er i en bestemt posisjon over lang tid så tror man at alle har det sånn. Perspektivet forsvinner. Utsikten forsvinner. Små problemer til store. Ingenting skjer og smådritt preger dagsorden. Facebook blir religion. Tomheten ligger som tåke i all dialog. FRP sanker stemmer.

BP: Er det bedre her i landet?

JGR: Jeg vet ikke, men jeg slipper å forholde meg til det i samme grad.

BP: Greit, da må vi sette punktum for denne gang. Jeg håper du får en god periode nå.

JGR: Mange takk, vel hjem.

Nytt år, en tidskapsel av tynt glass.

jeg drømte en natt at jeg danset på isen med maria theresa reef i en enorm ballong med fryst vann. under isen var det glupske beist som var ville av sult og vi var åpenbare appetittvekkere. isen var tynn. vi danset så lenge og intenst at beistene til slutt ble utmattet.

så våknet jeg.

Vinter

Det er en tid for alt. Høsten har sin tid. Tiden etterpå når man fortsatt tror at det er høst. Så kommer natten der klokkene stilles tilbake. Dagene blir kortere. Det blir travelt å komme seg ut før det mørkner. Det er november og høsten er død under det iskalde. Folk har begynt å skynde seg når de er ute, alltid på vei inn.

Jens sitter på en benk i Praha og ser på spirene fra byens mange tårn. Kafka gikk der i morgentåken på vei til jobb. Det går mange Kafkaer til jobb rundt i verden. Hele livet går folk motvillig til sitt arbeide når de helst ville gjort noe annet. Folk bruker mesteparten av sin tid på noe de ikke vil. Så dør folk og kommer aldri igjen. Loddet må leveres tilbake. Når folk dør vet de ikke at de er døde.

Jeg er 33 år og aner ikke hvor veien går. Dødsangsten slår iblant inn som en tornado og legger landskapet ugjenkjennelig tilbake. Jeg er 33 år og har aldri gjort noe galt av nevneverdig verdi. Jeg har fulgt normene og innfunnet meg. Rundt meg ser jeg stort sett ingenting. Jeg vet ikke hva som rører seg bak fasadene til folk. Kanskje, eller antagelig, så plages de på samme måten.

Det er på tide å flytte på seg. Reise videre. Jeg har en avtale med Marie i Frankfurt.

JGR i samtale med Herold Heia, Brussel tidlig Februar.

JGR: Det er en stund siden sist, du har vært i portugal?

HH: Ja korrekt, Lisboa.

JGR: Og det var fint?

HH: Jeg vet ikke om det var fint. Jeg leste Pessoa, uroens bok. Hehehe( hvesende latter), så jeg er usikker på om det er riktig å si at det var fint.

JGR: Du ville gå i fotsporene?

HH: Ja noe sånt, det høres så jævla usselt ut. Som en liten unge som idealiserer en eller annen. Jeg vet ikke. Det var kanskje mer for egen vinning enn noe annet. Jeg trengte å komme bort.

JGR: Det er vel lov å tillate seg å gå sine helter i sømmene?

HH: Ja jeg antar at man trenger helter.  Kan jeg bestille øl på din regning?

JGR: Ja jeg får vel ta det.

Liten pause, HH kommer tilbake med 4 halvlitere. To til hver.

HH: Det er så mye å forholde seg til, så hva skal man forholde seg til? Det finnes hundrevis av forfattere å fordype seg i, så hvem fordyper man seg i og hvorfor? Det er hundrevis av saker man burde fordype seg i og finne glede i. Man får sirkle inn helt enkelt, velge bort. Hermann Hesse, Thomas Mann, Dostojevskij, Hamsun, Kafka. Helvete mann, det er ikke tid nok i verden. Hvert jævla minutt burde man sitte å lese. Oppdatere seg. Det er en million sider å lese, en million ting å gjøre. Så hva gjør man? Jeg valgte å se nærmere på Pessoa denne gangen. Jeg har ingen garanti for at det er en bra ting å gjøre. Men jeg vet at det er bedre enn å gjøre ingenting.

JGR: Har du fulgt med på debattene hjemme?

HH: Nei, heldigvis. Jeg var innom en internettkiosk i utkanten av Lisboa en kveld. Logget meg inn på dagbladet og skummet overskrifter. Det var KRF i oppløsning, sykelønnsdebatt, kald vinter. Det er slikt som man like godt kan holde seg unna.

JGR: Du skal hjem nå?

HH: Hjem? Jeg vet ikke. Brussel er ok. Jeg er på vei til Berlin. Der er gode konserter, godt øl.

JGR: Du har ingen prosjekter på gang?

HH: Jeg vet ikke. Egne prosjekter kanskje. Jeg vet ikke hva verden skal med mine prosjekter, og aller minst hva jeg mine prosjekter skal med verden, hahhahhha gggarg(Hes, nesten uhørlig latter)

JGR: Det er ganske mange som kanskje kunne hatt glede av dine prosjekter, det viser tidligere utgivelser ihvertfall…

HH: Jo, men det er forskjell på det og den egentlige verdien. Det jeg legger i arbeidet. Iblant føles det som om alt jeg gjør burde forbli hos meg. Kanskje kunne det hentes frem post mortem, i dont know.

JGR: Hva er forskjellen?

HH: Etter min død tenker du, jeg vet ikke. Kanskje at jeg slipper å tenke på det.

JGR: Det virker som du har et svært komplekst forhold til omgivelsene, at det nærmest må være en slags overordnet mening i alt. Eller du forlanger at folk skal tolke ting nøyaktig slik du gjør?

HH: Ahhh, hva skal jeg svare på det. Slike spørsmål er medvirkende til at jeg holder meg unna dere. Kan du gjenta? Ikke gjengi spørsmålet, jeg skjønte det ikke.

JGR: Jeg tenker at du kanskje har gode prosjekter som folk kunne ha stor glede av, men som du lar ligge fordi du tror at folk vil møte dine prosjekter med andre øyne enn hva du ønsker?

HH: Det er mulig. Other people are hell, vet du. Hahaha. Hvem sa det?

JGR: Kanskje du ville ha nytte av å ha en løsere snipp?

HH: Jeg opplever dette som en ekstrem forenkling av alt. Billiggjøring. Du vil ha meg inn i debatten om knust kunst og verdispørsmål i Norge. Det interesser meg ikke. Jeg vurderer å gi ut noe utenlands.

JGR: Men hva er forskjellen? Er det Norge som er problemet?

HH: Jeg vet ikke, det er nok heller mine tanker om Norge.

JGR: Vil du dele dem?

HH: Det er ingenting som varer i Norge. Hva er viktig i Norge? Finnes det kvalitet i kulturen? Finnes det uavhengighet? I Norge skal alle tilhøre noe eller noen i alle situasjoner.

JGR: Det er vanskelig å følge deg nå, hva mener du?

HH: Ahh, helvete. Er vi nødt? Hvor vil du med dette? Du kan få fortsette å betale mine billetter og min øl, men jeg ser ikke meningen i dette. Jeg orker ikke snakke om det som er blitt sagt før. Vi kan snakke litt om deg?

JGR: Jeg tviler på at det har nyhetsverdi.

HH: For meg så. Hva hører du på for tiden? Har du kastet deg på Knausgård-bølgen?

JGR: Jeg hører lite musikk for tiden. Har begynt å gå turer uten. Og Knausgård må jeg nok innrømme er lest ja.

HH: Og hypen er verdt papiret det er skrevet på?

JGR: Det er godt skrevet.

HH: Du skal ikke ha mer øl?

JGR: Nei, du kan ta den.

HH: Bra.

JGR: Flyet går snart, vi får avrunde. God tur til Berlin. Ikke gå deg bort.

HH: Det kan være sunt å gå seg bort.

JGR: Takk for nå.

HH: Takk det samme, tar du en runde øl på din regning før du går?

JGR: Jeg kan vel ikke si nei.

HH går, kommer tilbake med fire nye glass.

Intervju med Knut Teodor Shoal

JGR: Det har vært mye blest rundt din person etter dine siste synspunkter rundt de ulike dialektene våre. Det er tydelig at dette er et sårt punkt hos folk rundt om i landet? Tenkte du på dette før du publiserte artikkelen?

KTS: Det kom ikke som noen overraskelse. Folk har på ulike vis, eller de innbiller seg at de på ulike vis har bygd sin identitet rundt dette, dialekten. Naturligvis er det bare tøv. Eller tøv, det er i beste fall jåleri. Budskapet mitt er jo såpass enkelt at det er innholdet i det som blir sagt som er viktig, ikke hvordan det sies.

JGR: Du har ingen sympati med dem som verner om sin dialekt?

KTS: I liten grad. Det må isåfall være den historiske verdi dialektene har. Håvamål er jo også interessant på sin måte, men jeg har ingen sentimentale forstyrrelser rundt dette nei.

JGR: Enkelte hevder å mene at du opptrer hyklerisk siden du åpenbart selv er bærer av en dialekt som skiller seg fra bokmål?

KTS: Det kjenner jeg ikke til, hvem er disse personene?

JGR: Jeg mener å ha lest det..

KTS: Jaså, det var en interessant problemstilling. Men det blir som å hevde at man ikke kan debattere noe som man selv er en del av. Eksempelvis kunne en mann fra lofoten ikke stemme noe annet enn kystpartiet om man skulle følge en slik argumentasjon slavisk.

JGR: Men du ser at det kan være en innfallsvinkel?

KTS: Igrunnen ikke. Det meste av min kommunikasjon foregår gjennom skrift og den er i skrevet på bokmål. Dessuten forsøker jeg så godt det lar seg gjøre å beskjære språket mitt for dialektpletter.

JGR: Du hevder blant annet at nynorsk er skadelig for norske ungdommer…

KTS: Ja nynorsk er et middel som dreper leselyst og språkglede, omtrent slik enkelte sprøytemidler kan drepe planter og dyr.

JGR: Hva er det med nynorsken som gjør den så forferdelig?

KTS: Det meste. Men kanskje mest at den enkelte steder stjeler oppmerksomheten fra bokmålet. Det vil si at folk utvikler to språk som de behersker halvveis istedet for ett de behersker godt.

JGR: Ok, takk for praten Mr. Shoal!

KTS: Selv takk.

JGR og Marie Theresa Reef i samtale

Tid og sted: 22 Desember,Schipoel airport.

JGR: Det er vesle vesle julaften. Du ville møtes her, hvor går ferden?

MTR: Praha. Jeg har hatt et kafkiansk år og synes det er naturlig å avslutte året der. Praha er dessuten en gammel venn av meg.

JGR: Et kafkiansk år, hva innebærer det?

MTR: Det innebærer det meste omkring det å være menneske. Har du lest ham?

JGR: I små mengder

MTR: Tenkte meg det.

JGR: Jaha?

MTR: Ja, jeg regner ikke Kafka for å være den type litteratur jeg forbinder med deg. Jeg mener å huske  at du anså nåtidens litteratur som foretrukket.

JTR: Jeg hadde en periode da jeg forsøkte å lese meg opp på nyere litteratur ja, men det betyr ikke at jeg har oversett klassikerne. Men dette intervjuet handler om deg, er det så å forstå at du ikke vil utdype mer om det året som har vært?

MTR: Det vet jeg ikke. Hva betyr det å utdype? Jeg har det ok. Det har vært strevsomt. Det er tidvis strevsomt. Men hva så? Livet er å foretrekke når det er strevsomt.

JTR: Du mener det? Flykter du inn i problemene?

MTR: Naturligvis ikke. Men et liv uten utfordringer er ikke et liv. Det finnes alltid utfordringer å ta fatt på. Så får man streve en stund med dem før man konkluderer. Hele livet er jo fullt av prosesser som man kan velge å ta fatt på eller ikke. Jeg er vel av den typen som velger å angripe dem.

JTR: Da kan man vel si at du flykter inn i problemene?

MTR: Men gud mann! Når ble utfordringer synonymt med problemer. Utfordringer er ikke utfordringer hvis de ikke er strevsomme. Men problemer er en annen materiale.

JTR: Du har en kavaler nå har jeg hørt?

MTR: Jeg vet ikke hva du har hørt og jeg ønsker ikke å ta det spørsmålet videre.

JTR: Du vil ikke bekrefte det?

MTR: Hva da bekrefte, hva tror du? Dette intervjuet tar en uheldig retning. Jeg føler at du undervurderer meg. Flyet går snart. Du får hente deg inn eller vi avslutter.

JTR: Det er forsåvidt ok, men jeg antar at du har en viss anelse om at slike spørsmål har stor interesse for folk. Jeg skal…

MTR: Folk kan tro at det har stor interesse. Det har ingen interesse for folk.

JTR: Jeg skal gå videre. Du har åpnet galleriet “Phantom islands” i Berlin. Hva er forskjellen på denne typen formidling målt opp mot dine tidligere uttrykksformer?

MTR: Forskjellen er at jeg uttrykker meg gjennom farge og form. Tidligere har det vært med ord og musikk. Jeg er ikke så sikker på at det er så stor forskjell på dem dog.

JTR: Kan du utdype?

MTR: Jeg antar at det er ditt favorittord. Det handler om rytme. Livet er ingenting utenom rytmen. Mister du rytmen er du død. Rytmen startet med the big bang. Siden har rytmen vært der. Det gjelder bare å hente den frem i lyset. Vi går gjennom hele livet med dunkende rytme i oss. Hvor ofte hører du på ditt eget hjerte slå? Denne utstillingen begynte med det. Jeg lå en natt med ørepropper og du vet den stillheten de gir. Du hører deg selv. Lydene som ikke høres ellers. Hjertet. Jeg måtte opp og det tegnet seg selv.

JTR: Din hjerterytme?

MTR: Du får det til å høres latterlig ut.

JGR: Nei, jeg forsøker å male ut bildet du starter på.

MTR: Poetisk.

JGR: Jeg skulle ønske at du avslutter ting du starter på.

MTR: Hva vet du om begynnelse og slutt i mine resonnementer?

JGR: Jeg vet bare det jeg oppfatter. Men vi får avrunde. Til slutt tenkte jeg å spørre hva som inspirerer deg for tiden?

MTR: Ikke så mye. Brennevin. God musikk. Sene kvelder. Skipskirkegårder.

JGR: Skipskirkegårder?

MTR: Ja du vet, ships that pass in the night. Mørket på bunnen. Det er noe endelig over det. Det er ikke så mye håp der nede på 1000 meters dyp, men det er likevel noe rolig og ufarlig over det.

JGR: Ok, vi må avslutte. Det er kanskje like greit. Neste gang sender jeg en assistent.

MTR: Haha, hva tyder på at det blir noen neste gang?

JGR: Vi får se, det blir som det blir. Ønsker deg en god jul i Praha!

MTR: Thank you.

JGR og Herold Heia i samtale

Sted og tid: OSL, mandag 23 november.

JGR: Det er vinter, snart jul. Hvordan ser du på denne tiden av året?

HH: Med rimelighet. Tiden før jul er vel lettere å forholde seg til enn månedene etterpå.

JGR: Handler det om å lære seg å elske mørket?

HH: Ja, han sier så. Jeg vet ikke. Kanskje det handler mest om å finne seg til rette i livet. I dont know.

JGR: Er dette en god periode  i ditt liv?

HH: Jeg antar det. Det er mye som skjer. Det rører på seg. Det er en høvelig jevn balanse.

JGR: Det har vært mye styr rundt din person de siste årene, hva tenker du når du ser tilbake på det som har vært?

HH: Minst mulig. Jeg prøver kanskje å forstå, men aksepterer at det er saker og ting i livet man bør bevege seg videre fra. Det er sterke saker å gå til bunns i. Man risikerer å bli værende der. Det er en seig materie.

JGR: Har du høstet erfaringer som kan være til hjelp for andre i lignende situasjoner? Det er et område som stadig vekk er på dagsorden.

HH: Jeg tror hver enkelt må finne sin vei. Det er en vanskelig fasit. Men de store linjene kjenner man jo. Søke hjelp og snakke med folk. Delt byrde er halv byrde. Mosjon. Kosthold. Frisk luft. Det hjelper ikke å sitte inne og tro at det løser seg opp. Man bør i tillegg vokte seg for alle som tilbyr en lettvint løsning. Alternativ behandling. Blodsugere. Jeg sidestiller dem med tjuvradder. Eller det som verre er. De vil ha pengene dine, men de tar sjelen din i samme slengen. Det er mye skitt der ute som man oppdager i nøden. Kanskje er det noen som finner hjelp hos dem, jeg gjorde det ikke.

JGR: Du mistet Gud også? I tidligere intervjuer har du gitt uttrykk for en slags religiøsitet, hvordan ser dette landskapet ut nå?

HH: Det er forandret. Jeg vet ikke om jeg har hatt noen overbevisning før heller, men alle trenger sine halmstrå. Nå føler jeg ikke at det er noen grunn til å bruke energi på en alltid fraværende gud.

JGR: Ser du på deg selv som ateist?

HH: Jeg vet ikke. Jeg bryr meg ikke om begrepene. Jeg tror på det gode. Menneskets evne til å velge godt. Konsekvensen av menneskenes evne til å velge godt. Jeg tror på naturens ro og skjønnhet. Musikk. Gleden over å ha dyr. Barn. Bøker. Kunst. Jeg tror på samtale mellom mennesker. Stillhet. Det er mye å glede seg over uten at man må ty til overnaturlige fantasifortellinger.

JGR: Du er opptatt av å velge godt foran vondt? Oppfatter jeg det som et slags prinsipp?

HH: Hva du oppfatter kan jeg ikke svare på, men det er å regne som et prinsipp ja. Det betyr ikke at jeg klarer å etterleve det. Jeg gir ofte blaffen og velger egne egoistiske alternativer når jeg sikkert kunne valgt annerledes.

JGR: Finnes det eksempler her?

HH: Sikkert. Mange. Jeg har ingen fadderbarn i Afrika.

JGR: Men du gir mye til tiggere har jeg hørt?

HH: Det stemmer.

JGR: Er dette et bevisst valg?

HH: Bevisst valg? Jeg vet ikke. Jeg forstår ikke spørsmålet. Men jeg velger å tro at det ikke er et bevisst valg. Det er vel bare noe som stikker dypt i meg når jeg ser stakkarslighet. Jeg identifiserer meg mer med dem enn med mange andre.

JGR: Du identifiserer deg med tiggere?

HH: Jeg identifiserer meg med folk som har gitt opp ja. Det er mange grunner til å gi opp. Hvor vi ender opp i livet er høyst tilfeldig.

JGR: Tilbake til nåtid. Skjer det noe i ditt kreative kaos, som du omtalte dine prosjekter som sist vi snakket?

HH: Det skjer vel alltid noe. Jeg skriver en del. Maler en og annen tavle. Men det begrenser seg.

JGR: Hva er det som inspirerer deg?

HH: Det meste. Men det inspirere meg i ulike retninger.

JGR: Har du eksempler?

HH: Musikk. Jeg maler til musikk. Musikk er lett å oversette til farger. Jeg blir inspirert av å gå lange turer. Lettheten etterpå. Død. Jeg ble veldig inspirert av selvmordet til Robert Enke for eksempel. Tysk landslagskeeper. Millionær. Modellkone. Full av angst og depresjoner. You do not know what wars are going on down there where the spirit meets the bone.

JGR: Anser du ditt kreative kaos som fritid?

HH: Både ja og nei. Det river og sliter og det kan frustrere inntil sykelighet, men når man er i stimen kan det være en fin plass å være.

JGR: Du har ikke deltatt i nyhetsbildet på lenge. Er engasjementet et tilbakelagt kapittel?

HH: Det kan man vel ikke tillate seg, men med den stadig økende stupiditeten som allestedsnærværer seg så bør man kanskje la det ligge. Lar man seg rive med blir det bare irritasjon og så skriver man seg inn i den og det man setter på trykk lar seg ikke trekke inn igjen. Men det er klart at det finnes tider der man vil skyte fra hofta.

JGR: Er det noe som opptar deg mer enn andre ting nå?

HH: Ja det vil jeg tro. Men det er stupiditeten som råder. Marianne Aulie-nivå. Tarvelighet. Det opptar meg i form av irritasjon. Folk som tilriver seg oppmerksomhet gjennom billige triks fordi de ikke har noe talent å by på. Jeg skulle ønske jeg lærte meg å se forbi det.

JGR: Som tilhenger av kongehuset antar jeg at du har fulgt de siste tiders begivenheter på tett hold? Jeg sikter da naturligvis til uroen rundt Martha og Ari.

HH: Jeg følger med. Dessverre har de mistet min sympati. Jeg mener faktisk kongen burde grepet inn og veiledet dem bort fra rampelyset. Særlig ille er det at kronprinsessen bruker tittelen sin i markedsføring av det jeg opplever som ren og skjær idioti. Jeg opplever også at Ari har mindre og mindre å melde når han opptrer og dermed må ty til personangrep og diverse oppsiktsvekkende budskap for å holde seg varm i nyhetsbildet. Dette er synd, for jeg har alltid hatt sansen for Ari. Engleskolen til Martha har jeg bare dyp forakt for.

JGR: Det var uvanlig sterke ord, du virker opprørt?

HH: Opprørt er jeg ikke, men jeg synes det er så intenst patetisk. Det irriterer meg grenseløst at slik new-age svada får så mye blest. Blest selger. Det finnes ingen grenser for stupiditeten i folks higen etter halmstrå i livet. Engler finnes ikke, jeg slår det fast her og nå. Det irriterer meg at noen tjener penger på å presentere slikt. På dette området er jeg fundamentalist og det lever jeg godt med.

JGR: Mange vil hevde at dette er oppsiktsvekkende. Du har vel vært en forkjemper for alternative vinkler tidligere?

HH: Forkjemper vet jeg ikke, men det stemmer at jeg har vært åpen. Jeg anser det som positivt at man lever og lærer av sitt liv. Jeg har som nevnt sett sider av den alternative verden og opplevd den og det har naturligvis preget mine standpunkter. Det aller meste er humbug, og den dagen de skal tjene penger på tøvet kan du være sikker på at det er svindel.

JGR: Det meste er humbug sier du, hva er det du går god for innen den alternative verden?

HH: Folk trenger å prate. Samtale helbreder. Berøring. Konkrete ting.

JGR: Berøring?

HH: Ja er det noe uvanlig med det?

JGR: Nei, men det kan være så mye.

HH: Ja, jeg vet ikke. Folk trenger en klem. Kanskje er det en forretningside.

JGR: La oss gå videre. Det ryktes at du har bokplaner?

HH: Det kan hende. Jeg har mange planer. Det blir som det blir.

JGR: Hemmelig altså?

HH: Nei, ikke hemmelig. Men planer bør man holde tett til brystet. De har lett for å miste sin magi hvis man slipper dem ut i lyset før de er klare for det.

JGR: Du lever alene nå? Bruddet med Marie Theresa er vel allment kjent nå?

HH: Det stemmer.

JGR: Er det vanskelig?

HH: Vanskelig er et vidt begrep. Jeg antar at det har mange sider. Man har levd med mennesker, nå lever man alene.  Så får man finne seg til rette i det nye landskapet så godt man kan.

JGR: Du har skrevet om det før, den umulige kjærligheten.

HH: Det er vel et tilbakevendende for alle. Før eller senere. Som Hamsun sier, det er blomster og blod, blomster og blod.

JGR: Men mange får det til også?

HH: Jeg vet ikke. Det er åpenbart folk som holder sammen for enhver pris. Jeg antar at det er bra.

JGR: Føler du at det er deg det er noe feil med?

HH: Haha( Hes latter). Ja, jeg vil anta det. Jeg har vanskelig for å innordne meg det som forventes av et forhold. Du vet, det er veldig mange oppfatninger ute og går som legger føringer for forholdets innhold.

JGR: Du etterlyser en mer selvstendig kjærlighet?

HH: Jeg tror det er mange som søker kjærligheten de ser på film og leser om i avisen. Kjærligheten som selvrealiseringsprosjekt. Mannen som guide på turen. Døråpner. Kvinnen vil kjenne tyngden av sin mann for å kjenne forankring. Jeg blir aldri en toastmaster-mann som innbyr til vennefester og småprat.

JGR: Hvilken kjærlighet ønsker du deg?

HH: Jeg er ikke den samme romantiske idioten som før. Jeg ønsker meg harmoni. Frihet. Når tvangstrøyen kommer på er løpet kjørt.

JGR: Tvangstrøyen?

HH: Når det forventes masse saker som strider med egne ønsker.

JGR: Du er ingen lett mann å leve med?

HH: Det vet jeg ikke.  Er du? Haha ( Hes latter). Hvem er det som er lett å leve med. Jeg antar en død mann på loftet.

JGR: Vi må avrunde, du skal rekke ditt fly. Hvor går ferden?

HH: I første omgang til Lisboa. Jeg skal se etter fotsporene til Fernando Pessoa.

JGR: Skal julen tilbringes utenlands?

HH: Det vet jeg ikke. Det blir som det blir.

JGR: Da sier jeg god jul og god reise.

HH: Takk, og god jul.